Eieren av et flott gjestehus vi bodde på hadde nettopp sett filmen om Nelson Mandelas liv; A Long Walk To Freedom. Jeg var spent på hva hun syntes om den. "Jo, nå har jeg blitt ivrig etter å lese boka hans. For du vet, som hvit er det vanskelig å tro at de faktisk var så grusomme som de viser i filmen." Hun hadde visst blitt ille berørt av brutaliteten som ble vist av filmens politikere, fangevoktere og politi. "Men jeg konkluderte med at filmer alltid fremhever det verste og mest spektakulære. Så det var det nok mye overdrivelse der." Jeg skulle til å komme med en invending, men hun hadde allerede begynt å snakke om noe annet.
Uken før så jeg A Human Being Died That Night på teater i Cape Town. Stykket er basert på et knippe samtaler som foregikk i 1997 mellom den svarte, kvinnelige psykologen Pumla Gobodo-Madikizela og Eugene de Kock. I Sør Afrika er sistnevnte mest kjent som Prime Evil, og samtalene foregår i et fengsel hvor han soner to livstidsdommer i tillegg til 212 år. Dommene har han fått for handlingene han utførte som sjef for Apartheidregimets såkalte dødspatrulje. I løpet av samtalene beskriver de Kock i detalj noen av forbrytelsene han er dømt for; mishandling, kidnapping, drapsforsøk, drap og forbrytelse mot menneskeheten. Han forteller om torturmetoder han brukte for å "omvende" politiske opponenter. Som oftest døde disse demonstrantene lenge før de rakk å bli konvertert. Grusomhetene han beskriver er langt verre enn det A Long Walk To Freedom skisserer.
At min husvert kan betvile at apartheidregimet var "så brutalt" som Mandelafilmen viser er vanskelig å forstå. Har hun virkelig ikke fått med seg hva som skjedde? Hun er i sekstiårene og kan hverken skylde på alder eller helse for ikke å ha fått med seg hendelsene. Kanskje er selvpåført uvitenhet eneste måten å overleve et bekymringsløst og matrielt rikt liv i dette landet.
