Ei
ung dame med hijab og barnevogn står på perrongen. Ingen medpassasjerer
ofrer henne så mye som et blikk idet toget glir inn og alle presser seg
mot inngangen. Dørene åpnes og motvillig slipper de ventende pendlerne
opp en liten glipe slik at passasjerene som skal av toget får komme seg
ut. Så begynner kampen om å komme seg inn til et sete. Vi er i Tønsberg
og Oslotoget blir ikke fullt før i Holmestrand. Hva stresser folk for?
Det koker inni meg idet jeg ser på at folk presser seg forbi damen med
barnevogn. Hun er høflig nok til å ikke beholde sin plass i køen. Ikke
at hun hadde hatt mulighet til å presse seg frem heller, for hun trenger
selvfølgelig hjelp til å løfte inn vognen. Men ingen tilbyr det.
Alle
medpassasjerene ser ut som de er veltrente, oppegående mennesker med
en jobb å gå til. Med nysminkede ansikt, nystrøkne skjorter og dyre
skinnvesker haster de inn uten å ense annet en sin egen vei til et best
mulig sete. Er de for slitne til å løfte etter morgenens trening på Spenst? Har de for mye å tenke på i den spennende, altoppslukende
jobbhverdagen? Koster det virkelig så mye energi og kognitivt arbeid at
ingen kan tilby den unge moren litt vennlighet og hjelp?
Etter
seks måneder i en by hvor hudfarge fortsatt er hovedtrekket man
grupperer mennesker etter, kan jeg ikke la være å lure på om det hadde
vært annerledes om kvinnen med barnevognen var hvit som meg.
Har nordmenn en slags oppfatning av at de som hvite har en slags
"førsterett" på setene og godene i Norge? At mennesker som ikke er født i
landet, har en annen hudfarge eller religion bør være takknemlige for
det de får? At de værsego kan vente til nordmenn har satt seg godt
til rette før de selv finner en ledig flekk?
Det
siste halve året har jeg igjen og igjen blitt sjokkert over Sør Afrikas
fortid og nåtid når det gjelder behandling av mennesker som ikke er
hvitbleke. Mange ganger har jeg tenkt at jeg er glad vi har et helt
annet samfunn her hjemme. Men stadig innser jeg at det er lett å bli høy på seg
selv. Det er lett tenke at vi har kommet så langt, vi har fått til så mye. Mer sant er det nok at vi har fått til så mye fordi vi har så mye. Og at holdninger og atferd i Norge kanskje ikke er slik det burde vært. For alvorlig talt, det skader ikke med litt vennlighet og høflighet
selv kl 7 på morgenen.
