Bruuuuuuuuuce

Tilfeldigheter, eventyrlyst og litt galskap gjorde at vi plutselig befant oss i the Golden Circle på Bruce Springsteen-konsert. Der hadde vi tidenes konsertopplevelse sammen med den sørafrikanske blodfansen til The Boss. Og det er søren ikke rart at han kalles nettopp det; vi var dødslitne i bein og hode lenge før konserten var over, men 64-åringen fortsatte i evigheter. Etter tre og en halv time var konserten endelig ferdig, og vi dro lykkelige hjem etter et utrolig show!

Forøvrig var publikummet på denne konserten i all hovedsak hvite. Vi forsøkte å se om vi kunne finne noen svarte, og fant til slutt 5-6 stykker. Billettene kostet fra 900 rands (ca 510kr) og oppover. Fotballkampen vi var på for litt siden hadde en billettpris på 60 rand, og der var publikummet mye mer variert.

Annerledes virkelighet vol.2

Raseskillene er merkelig å forholde seg til her i Sør-Afrika. I Norge snakker vi jo så lite som mulig om hudfarge, selv om innvandrerdebattene stadig florerer. Når jeg er hjemme, og mamma sier noe slikt som at noen er "mørke", ser jeg stygt på henne og sier at hun ikke kan snakke sånn.

Her bruker man derimot "white", "coloured" og "black" hele tiden. Det står i aviser, og snakkes om. "Regnbuenasjonen" som var en del av Mandelas livsprosjekt ser ut til å leve forholdsvis harmonisk sammen, men selvfølgelig er det lett å se forskjellene, urettferdigheten og de skjeve holdningene - både i Cape Town og i hodene våre.

Vi friker fortsatt ut av at vi trener på et treningssenter hvor titalls svarte vaskedamer til enhver tid går rundt og tørker av tredemøllene etter oss. Kundene på senteret er for det meste rike, hvite og veltrente. Det føles feil at overalt hvor vi spiser ute er de fleste av servitørene svarte. Vi diskuterer om vi kan be vår svarte vaskedame på middag, eller om hun da vil få problemer med utleieren. Vi kommer på å låse bildørene (noe som er vanlig når man kjører her i Cape Town) når vi ser en svart mann. Videre blir overrasket når en taxisjåfør er hvit, og positivt overrasket når en svart fyr sier han studerer juss.

Bafana Bafana

Forrige søndag så vi Sør Afrika sitt lag Bafana Bafana tape brutale 3-0 mot Nigeria. Dermed ble de slått ut av CHAN championship (orange african nations championship) allerde i gruppespillet. Men, som President Zuma bestemte seg for å uttale neste dag: "The fact that the team lost, that doesn't mean anything as other teams lost as well." Det ble altså mye oppstyr og mange mener og krever at Bafana Bafana må oppløses etter katastrofalt spill over lengre tid. Til og med sportsministeren kalte spillerne "a bunch of loosers". Da så Zuma det som sitt ansvar å forsvare laget, og fortsatte: “We are well aware that some people are criticising the way the national team played against Nigeria....some want the team to be disbanded.  It has improved greatly and needs our support.  And the current coach knows what he is doing, he's great at his job." Treneren heter Igestad og er forøvrig 4. generasjons sunnmøring.

Vi var glade uansett, og særlig jeg siden dette var den første fotballkampen jeg noengang har vært på. Loved it!

Annerledes virkelighet

Det er estimert at en kvinne født i Sør Afrika har større sannsynlighet for å bli voldtatt enn for å lære å lese. (Rape statistics - SA & Worldwide, 2011)

security security

Alle butikkene på Kloof Street har en port som må åpnes med en knapp innenfor disken. Før man kommer inn i butikken må altså de som jobber der slippe deg inn.

Old Biscuit Mill

I ellers grå bydelen Woodstock ligger et marked som hver lørdag fylles av klær, ting og all verdens mat og drikke. Det er tjoka fullt av lyd og mennesker, musikk og (for det meste gode) lukter. Her er alt mulig du kan tenke deg: zebraskinnsvesker, hempklær, vintage raybans, malerier, bugnende cupcakes, rå østers, fettdryppende paier, supersmoothies, roibooshøl, cloudy elpecider og duftlys som blir til massasjeolje og lots and lots more.

Utenfor inngangen står fattige barn og mødre med spedbarn og ber om penger av alle hvite hippierikinger som for det meste later som de ikke har noe til overs.

Cape awesomeness

Her er det så vakkert at bildene ikke er i nærheten av virkeligheten.

Vi leker/er turister i dette drømmelandet og har reist langs hele Cape-spissen. Ytterst på denne ligger Cape of Good Hope og Cape Point med en halv kilometer hvit sandstrand imellom seg. Naturen og utsiktene her var fantastiske. 

Cape of good Hope ble lenge sett på som det sørligste stedet i Sør Afrika, noe det egentlig ikke er. Det er nemlig ukjente Cape Agulhas som nå endelig har fått denne tittelen, men det er fortsatt den         førstnevnte som tiltrekker seg sånne som oss.

Vi ble venner med massevis av søte små pingviner, som var omringet av noen rare kanin-rottelignende dyr som heter dassies. Marie ble veldig facinert av disse ekle dyrene, og brukte mye av dagen på å ta bilder av dem.

Videre langs Cape-spissen (som jeg velger å kalle det) ligger Muizenberg med sine berømte fargerike skiftehus. Det var igrunnen ellers en forlatt og trist by da vi såvidt var innom i 6-tiden på kvelden, og såfort dette bildet var tatt løp vi inn i bilen og låste dørene.