touristy stuff

Rhodes Memorial ble bygget ved hjelp av innsamlede midler til minne om hvit, rik brite som het nettopp Cecil J. Rhodes. Han levde 32 år av sitt liv i Cape Town på nittenhundretallet, og i løpet av den tiden gjorde han seg steinrik av å organisere, effektivisere og kjøpe opp all diamantgruvedriften i Sør Afrika. Han ble også statsminister i daværende Cape Colony og sies å ha bidratt sterkt til Cape Towns utvikling. 

Monumentet stod ferdig i 1912 med statuer av hester og løver og alt mulig. Om du noen gang er i Cape Town og leser i en guidebok at dette er en must-see, så kan du godt droppe det likevel. Har du sett disse bildene, så har du sett det som er å se der.

who do I wanna help?

En av ungdommene våre fortalte at kjæresten ligger på sykehuset fordi han ble knivstukket i helgen. Ei annen har nettopp fått beskjed av en lege om å stresse mindre fordi hun var nær ved å få et hjerteinfarkt. Det er litt vanskelig å la være å stresse når du er fredsmegler i en familie full av misbruk, dop, vold, krangel og fattigdom. Historiene er mange, komplekse og fulle av vanskelige opplevelser og tilsynelatende uløselige situasjoner. 

Vi forsøker å finne balansen mellom våre egne tanker om hva som er best, og det å hjelpe ungdommene å selv finne løsninger. Det er veldig begrenset hva vi kan hjelpe dem med i forhold til praktiske ting. Vi kan melde fra til politiet og social services om at ei jente fortsatt bor under samme tak som slektningen som voldtok henne for et par år siden. Men vi kan ikke få social services til å faktisk gjøre noe med det. Særlig vanskelig blir det når vi ikke får tak i den ansvarlige sosialarbeideren hverken på tlf, mail eller fax.

Så vi må satse på å øke resiliensen hos ungdommene; hardførheten, overlevelsesevnen. Mange av tenåringene er løvetannbarn i sin mest ekstreme form, men forholdene de lever under gjør at det blir stadig mer krevende å holde seg oppe. De vanskelige levekårene er ikke situasjoner i fortiden og som de nå er hentet ut av. De har levd i dem fra de var små og vil sannsynligvis leve i dem resten av livet. Derfor forsøker vi å hjelpe dem å ta kontroll over situasjonene; "Hva pleier å skje før pappa blir sint? Er det noen tegn du kan plukke opp, slik at du kan stikke av før han slår?", "Hvor bor nærmeste tante? Kan du få overnatte hos henne når moren din stenger deg ute av huset om kvelden? Er det trygt å å gå dit alene?", "Kan du begynne å dele med vennene dine om hvordan du egentlig har det? Er de noen av dem som vil forstå, som vil støtte deg?".

Fristelsen er stor til å fortelle ungdommene hva de burde gjøre. Vi vil hjelpe dem med et eller annet, gi dem mat, kjøpe nye sko til dem eller ta dem med hjem. Men dersom vi kun blir en hjelper som fikser ting, gjør vi ungdommene avhengige av oss. Avhenighet vil ikke gi noen varig endring annet enn å hjelpe på våre egne følelser. Til syvende og sist er et slikt hjelper-mottaker-forhold oftest motivert av vår egen dårlige samvittighet og ikke hva som er til det beste for den andre. Vi må heller hjelpe ungdommene til å hjelpe seg selv. På den måten kan de finne mer varig støtte enn oss, og hjelpe seg selv også når vi ikke treffer dem mer.

Overlevelse

Eieren av et flott gjestehus vi bodde på hadde nettopp sett filmen om Nelson Mandelas liv; A Long Walk To Freedom. Jeg var spent på hva hun syntes om den. "Jo, nå har jeg blitt ivrig etter å lese boka hans. For du vet, som hvit er det vanskelig å tro at de faktisk var så grusomme som de viser i filmen." Hun hadde visst blitt ille berørt av brutaliteten som ble vist av filmens politikere, fangevoktere og politi. "Men jeg konkluderte med at filmer alltid fremhever det verste og mest spektakulære. Så det var det nok mye overdrivelse der." Jeg skulle til å komme med en invending, men hun hadde allerede begynt å snakke om noe annet.

Uken før så jeg A Human Being Died That Night på teater i Cape Town. Stykket er basert på et knippe samtaler som foregikk i 1997 mellom den svarte, kvinnelige psykologen Pumla Gobodo-Madikizela og Eugene de Kock. I Sør Afrika er sistnevnte mest kjent som Prime Evil, og samtalene foregår i et fengsel hvor han soner to livstidsdommer i tillegg til 212 år. Dommene har han fått for handlingene han utførte som sjef for Apartheidregimets såkalte dødspatrulje. I løpet av samtalene beskriver de Kock i detalj noen av forbrytelsene han er dømt for; mishandling, kidnapping, drapsforsøk, drap og forbrytelse mot menneskeheten. Han forteller om torturmetoder han brukte for å "omvende" politiske opponenter. Som oftest døde disse demonstrantene lenge før de rakk å bli konvertert. Grusomhetene han beskriver er langt verre enn det A Long Walk To Freedom skisserer.

At min husvert kan betvile at apartheidregimet var "så brutalt" som Mandelafilmen viser er vanskelig å forstå. Har hun virkelig ikke fått med seg hva som skjedde? Hun er i sekstiårene og kan hverken skylde på alder eller helse for ikke å ha fått med seg hendelsene. Kanskje er selvpåført uvitenhet eneste måten å overleve et bekymringsløst og matrielt rikt liv i dette landet.

Annerledes virkelighet vol. 5

"I think I’m being punished for what I’ve done." For tredje gang på kort tid hadde tenåringen blitt truet med våpen. Jeg så for meg at en eller annen hadde fortalt den livredde jenta at Gud straffer den som synder og at hun nå fikk som fortjent. Raskt begynte jeg å forberede en forklaring. Om at de som har lært henne noe slikt sannsynglivis har blandet inn mer kultur, fordommer og tradisjoner enn Gud noengang har planlagt. Men da jeg ba den livredde jenta forklare meg hva hun mente, ble min lille tale raskt nytteløs. Hun visste om noen ungdommer som hatet henne for noe hun hadde gjort for et par år siden. "...and they are involved in gangs." 

Plutselig ble det vanskelig for meg å overtale henne til å innse at hun har fått innprentet en forvrengt og misforstått religion, og at det har gjort henne paranoid. For dette er helt annerledes. Det kan godt hende at hun har vært et tilfeldig offer tre ganger. Men det kan også være at noen har satt seg fore å gjøre livet vondt for henne. At noen vil hevne seg. 

Den tradisjonelle individualterapien virker forholdsvis maktesløs i møte med den aggressive gjengmentaliteten. 

#ohmyword

 Soloppgangstur til Lions head

Dette er nesten verdt flybilleten til Sør Afrika

 (illuminati er her og)

happy campers 4 life

Sjømanns-braiii

Vi er så heldige at vi har fått en ordentlig sjømann på besøk, og han sørget for å stelle istand en skikkelig brai.

Crewet samla - for en gjeng.

Bildeutvalget kan gi inntrykk av at dette var en slags vegetarbrai, men det kan jeg (heldigvis) avkrefte. Det var bare at kjøttet var så godt at jeg ikke rakk å ta bilder før vi hadde spist opp alt sammen.

Annerledes virkelighet vol.4

Realitetene her nede kommer stadig vekk veldig nært. Når en pasient viste seg å være stesønnen til et gjengmedlem hjalp det lite hvor søt han var: Veilederen vår gav raskt beskjed om at det overhodet ikke var aktuelt å behandle denne gutten, fordi det kunne sette oss i fare.

Elevene vi har i behandling forteller om venner og bekjente som har blitt brutalt drept av tenåringsmobber i townshipene. Som regel handler drapene om gjengoppgjør, men et av de siste mordene ryktes å være motivert av kjedsomhet og sjalusi. Unge gutter i de fattige områdene dropper ut av skolen, røyker dagga, samler seg i geografisk baserte gjenger og dreper som i et spill. Våre ungdommer ser det med sine egne øyne i områdene de bor i. Noen er redde, andre sier de ikke er det. Alle tar de sine forhåndsregler og holder seg inne i perioder med mye gjengkamper. I mange av områdene kan man sjelden være helt trygg selv i sitt eget hjem, for kuler kan fyke inn i et tilfeldig vindu og drepe. 

Elvene våre snakker om en verden som vi bare kan tenke oss, fordi vi bor i Sea Point. Det er et av de mest fasjonable strøkene i Cape Town, og stedet UiB har sagt vi må bo. Bare fordi vi er rike nordmenn lever vi godt beskyttet fra det som skjer i townshipene som Kayelitsha, Guguletu og Mitchells Plain. Det tar ca 15 min å kjøre fra Sea Point til Kayelitsha.

Følg linkene i teksten.