who do I wanna help?

En av ungdommene våre fortalte at kjæresten ligger på sykehuset fordi han ble knivstukket i helgen. Ei annen har nettopp fått beskjed av en lege om å stresse mindre fordi hun var nær ved å få et hjerteinfarkt. Det er litt vanskelig å la være å stresse når du er fredsmegler i en familie full av misbruk, dop, vold, krangel og fattigdom. Historiene er mange, komplekse og fulle av vanskelige opplevelser og tilsynelatende uløselige situasjoner. 

Vi forsøker å finne balansen mellom våre egne tanker om hva som er best, og det å hjelpe ungdommene å selv finne løsninger. Det er veldig begrenset hva vi kan hjelpe dem med i forhold til praktiske ting. Vi kan melde fra til politiet og social services om at ei jente fortsatt bor under samme tak som slektningen som voldtok henne for et par år siden. Men vi kan ikke få social services til å faktisk gjøre noe med det. Særlig vanskelig blir det når vi ikke får tak i den ansvarlige sosialarbeideren hverken på tlf, mail eller fax.

Så vi må satse på å øke resiliensen hos ungdommene; hardførheten, overlevelsesevnen. Mange av tenåringene er løvetannbarn i sin mest ekstreme form, men forholdene de lever under gjør at det blir stadig mer krevende å holde seg oppe. De vanskelige levekårene er ikke situasjoner i fortiden og som de nå er hentet ut av. De har levd i dem fra de var små og vil sannsynligvis leve i dem resten av livet. Derfor forsøker vi å hjelpe dem å ta kontroll over situasjonene; "Hva pleier å skje før pappa blir sint? Er det noen tegn du kan plukke opp, slik at du kan stikke av før han slår?", "Hvor bor nærmeste tante? Kan du få overnatte hos henne når moren din stenger deg ute av huset om kvelden? Er det trygt å å gå dit alene?", "Kan du begynne å dele med vennene dine om hvordan du egentlig har det? Er de noen av dem som vil forstå, som vil støtte deg?".

Fristelsen er stor til å fortelle ungdommene hva de burde gjøre. Vi vil hjelpe dem med et eller annet, gi dem mat, kjøpe nye sko til dem eller ta dem med hjem. Men dersom vi kun blir en hjelper som fikser ting, gjør vi ungdommene avhengige av oss. Avhenighet vil ikke gi noen varig endring annet enn å hjelpe på våre egne følelser. Til syvende og sist er et slikt hjelper-mottaker-forhold oftest motivert av vår egen dårlige samvittighet og ikke hva som er til det beste for den andre. Vi må heller hjelpe ungdommene til å hjelpe seg selv. På den måten kan de finne mer varig støtte enn oss, og hjelpe seg selv også når vi ikke treffer dem mer.