Fabustrofal camping

Skjærtorsdag kveld bestemte vi oss for å reise på telttur i påsken. Bookingen av plass på Sanddrif camping skjedde fort fort etter tips fra sjefen. I løpet av prosessen registrerte jeg såvidt at det stod noe om at det var et stykke grusvei man måtte kjøre, men at det skulle gå greit med en sedan. 4x4 var ikke et must. Nå har jo bil aldri vært mitt største interessefelt, men i ettertid er jeg ganske sikker på at vår lille hundai ikke faller inn i kategorien sedan.

Fredag formiddag la vi glade i vei på turen til Cederberg. Ifølge nettsidene skulle det ta 3,5 timer. Vi hadde stappet den lille røde full av telt, soveposer, nyinnkjøpte liggeunderlag og en tom kjølebag. Campingplassen vi skulle bo på lå visst langt inni ingenmannsland, uten restaurant eller butikk i mils omkrets, så vi måtte ha med oss alt av mat. Av en kamerat hadde vi fått vite at vi kunne handle inn i Clanswilliam, en liten by langs motorveien. Selv om vi jo hadde sett på kartet kvelden før, hadde vi ikke studert reiseruten nøye. Da ville vi nok lagt merke til at byen ligger 30 minutter nord for avkjørselen vi skulle ta av fra motorveien. Første bom. Vi innså at vi bare måtte ta omveien frem og tilbake til Clanswilliam.

Et beskjedent skilt ledet oss til den fredelige og rolige byen. Veldig rolig var den. På de tre månedene vi har bodd her har vi lært oss at det alltid er en eller annen matbutikk åpen. Andre bom. "We have two holidays when everything is closed ma`m; Christmas and today." Damen i den bittelille pizzasjappen så oppgitt og litt medfølende på oss. Hvordan skulle vi vite at multireligiøse Sør Afrika har valgt seg langfredag som en av to viktigste helligdager? Stressnivået hos Marie hadde allerede vært høyt en stund, og nå begynte også hyperavslappede Katinka og jeg å kjenne pulsen.

Tre dager med fjelltur og ingen mat. Vi måtte ha mat. Desperate fant vi et lite supermarked som holdt åpent tross korsfestelsen. Vi finkjemmet de få kvadratmeterne butikk og handlet med oss det vi kunne finne av brukbar energi; 30 muslibarer, tomatbønner og spagetti på boks, melk, noen halvfrosne kjøttdeigpølser, et glass oliven, to kg havregryn, hvitt brød (loff blir grovt i forhold), peanuttsmør og sjokolade. Etterpå bestilte vi seks pizzaer hos den overbærende damen. I ettertid ser vi nok at vi ble litt vel overdramatiske. Hvem spiser to kg havregryn på et par døgn?

Snart var vi tilbake på veien, og kjørte halvtimen tilbake til vår avgjøring. Asfalten tok slutt. Kunne dette stemme? Vi tok frem veibeskrivelsen; 46,5 km gravel road. Tredje bom. Hvis gravel betyr grus så har grusvei fått en helt ny betydning for meg etter dette. Vår lille overlastede Getz hutret seg fremover. Den neste halvannen time jobbet jeg hardt for å få Katinka til å slutte å snakke om leiebilkontraken hun hadde skrevet under på. Der stod det nemlig at forsikringen ikke dekket kjøring på grusvei.

Til slutt kom var vi fremme ved en idyllisk vingård midt i et dalsøkk omringet av fascinerende fjell. I resepsjonen fikk vi kjøpt lokal vin, ved og is til vår etterhvert svært kjære kjølebag. Lykkefølelsen var stor da det viste seg at de også solgte kjøtt som vi kunne grille dagen etter. I tillegg fant vi ut at vi hadde vært veldig heldige med bookingen. Normalt sett må man reservere ca et år i forveien for å få plass der i påsken, men noen avbestilte i siste liten og vi fikk deres plass.

På campingplassen gikk vi i gang med utlasting av bilen og oppsetting av telt. Mitt ellers alltid optimistiske hjerte stoppet nesten idet det gikk opp for meg at vi bare hadde to soveposer. Det jeg trodde var den tredje soveposen var isteden den ytre teltduken. Fjerde bom. Jaja, to soveposer måtte jo gå greit, vi hadde jo med et par tepper (ikke ull) og silkesovepose. Et par timer senere la vi oss til å sove etter et måltid pizza og oliven. Det ble en kald natt.

Påskeaftens mål var Wolfberg Arch, og vi tok veien gjennom the Cracks for å komme dit. Det er den gøyeste fjellturen jeg noen gang har gått. To timers klatring, åling, kravling og hopping gjennom en gigantisk fjellsprekk, før enda et par timers gåing til en steinbue. Der nøt vi en deilig turlunsj bestående av pizza og energibarer.

guttene foran oss la igjen spor for å sikre at vi skulle finne veien hjem

På veien tilbake stoppet ei dame oss; - er dere de tre jentene som har den røde hundaien? Jeg nikket og så for meg alle mulige slags scenarioer; har understellet falt ned etter all ristingen? Har vi punktert? Har noen kræsjet i bilen? - Dere har glemt å slå av lyset, så batteriet er flatt. Men vi møtte naboene deres, og de sa dere bare kunne gå tilbake til campingen, så skal de hjelpe dere. Femte tabbe.

Beskjeden var spikeren i kista for selvstendig-jente-identiteten vår. Hvordan var vi blitt så dumme? Og hadde vi virkelig brukt lyset på morgen? Vi kunne ikke forstå at vi hadde glemt lyset, men etterhvert løp vi nedover fjellsiden for å komme ned til den lille røde. Ikke at vi egentlig trodde det ville hjelpe noe...

Sjeldent har jeg vært så glad som da jeg vred nøkkelen om og bilen gav fra seg sin velkjente purring. Ingen lys hadde stått på. Sannsynligvis har naboene våre sett ned på bilen vår fra fjellsiden. Der har de kokkelert sammen en historie om at vi håpløse byjenter uten skikkelig turutstyr har glemt lyset på. Trolig har de ikke engang vurdert om det kanskje bare var sollys som reflekterte i billysene og spilte dem et puss.

Vel tilbake i campen satte Katinka igang med sine friluftslivkunster iform av båltenning. Da kom en annen nabo ruslende forbi med en gassbrenner og tilbød sin hjelp. Han la gassbrenneren inn i bålet fem minutter og vips hadde vi et sprakende bål resten av kvelden. Camping i Sør Afrika er virkelig ikke det samme som i Norge.

Middagen vår bestod av rusk og rask, og høydepunktet var et par maiskolber vi heldigvis hadde kjøpt på et gårdsutsalg utenfor Cape Town. Denne natten var vi litt mer forberedt på kulden. Vi tok på oss alt vi hadde av klær og la oss tett i skje. Natten var litt mer komfortabel enn den foregående, men det er vanskeligå stenge kulden ute i tolv grader uten sovepose.

Neste dags fjelltur skulle være en kort kjøretur unna campingen. Vi tok av "hovedveien" og kjørte inn på noe som var far beyond grusvei. Regnvann hadde spist opp store partier, og flere ganger måtte vi stoppe for å flytte unna steiner som lett hadde ødelagt karrosseriet på vår lille blikkboksbil. Etter seks nervepirrende kilometer kom vi til starten av dagens tur. Vi gikk oppover i fjellene til Malteese Cross, en gedigen steinformasjon midt på en åpen plass. Stunning! (sorry - men vi har ikke noe godt ord på norsk som kan beskrive det). Dagens lunsj bestod av muslibarer, nøtter og biltong og kroppens behov for snacks-mat begynte å nå et metningspunkt.

Resten av helgen inneholdt ingen flere store uoverkommelige flauser eller bommerter, men heller events som elvebading, bavianskuing, hulemanntegninger, fascinerende steinformasjoner og mer gravel road. Da vi etter totalt 100 km på de ruglete veiene endelig var tilbake på asfalt sent første påskedag, begynte hjertene våre igjen å pumpe i normal rytme. De siste 13 milene tilbake til moderbyen gikk som en drøm, og bilen forble i en enhet. Takk Gud for det.

PS: jeg vil bare minne om at vi normalt sett er oppegående friluftsmennesker. Vi bare overså et par detaljer før vi dro avgårde denne påskehelgen.

PPS: hvis du noengang drar til Sør Afrika er Cederbergs et absolutt must - bildene taler vel for seg.

Kill-Me-Quick Town

Etter å ha blitt påkjørt av politiet for ti år siden måtte Williams  høyreben amputeres. Legene sa en vaskulær infeksjon var årsaken, og at det ikke hadde noe med påkjørselen å gjøre. Pussig at ulykken skjedde rett før. 

Siden amputasjonen har ikke William kunnet jobbe. Hver dag sitter han utenfor huset sitt i Lavender Hill, som blant innbyggerne kalles Kill-Me-Quick Town. Barna flokker seg rundt ham og sloss om å få sitte på fanget hans. Han leker med dem, prater med dem og er tilstede. For dem representerer han en farskjærlighet de aldri kommer til å få hjemme. 

summer conserts

Ved foten av Table Mountain og Devils Peak ligger Kirstenbosch botaniske hage. Den er et slags paradis, full av afrikanske planter og blomster i tillegg til et par perlehøns. Så flott og spesiell er den at den ble erklært til såkalt verdensarv av UNESCO i 2008.

Gjennom hele sommeren (november til mars) spilles det konserter fra en scene midt i hagen. Så der satt vi en søndagskveld og lyttet til Cape Town Philhamonic Orchestra sammen med et par tusen andre captoniere, spiste medbrakt piknik, nippet til god vin og nøt livet. Det var perfekt!

favourite couple

cape town crew 2014

zumaville

Helt siden 1994 har African National Congress (ANC) vært in charge i Sør Afrika. Ved hvert valg får de et overveldende flertall av stemmene, og de styrer både nasjonalt og i åtte av ni provinser. Snart er det tid for nytt valg, og alle vet at ANC kommer til å vinne igjen. Det til tross for at dagens president er opptatt av litt andre ting enn Mandela sannsynligvis hadde håpet på da han gikk av i 1999.

I et par år har det vært stadig økning i mediespekulasjoner rundt utbyggingen av Zumas private hjem i Nkandla (populært kalt Zumaville). Dette hjemmet beskrives som en slags landsby som huser både Zuma, hans seks koner, alle barna deres (20stk) og noen slektninger. Det viste seg at utbyggingen var noe regjeringen kalte security updates. Sikkerhetstiltakene innebærer blant annet et fire pool, som til forveksling kan ligne et flott badebasseng. Særlig fordi det er en elv rett ved, slik at behovet for vann ved en eventuell brann er dekket.

Zumaville før (2002)

Zumaville etter (2014)

Da kritikken startet hevdet Zumas støttestpillere at presidenten hadde betalt for alt selv, og de løy om hvor store kostnadene var. Så ble ANC tvunget til å avgi en rapport om utgiftene, og da hevdet de at Zuma ikke hadde noe med dette hele å gjøre. De offentliggjorde også kun deler av rapporten, på grunn av det de kalte sikkerhetshensyn. Etter at opposisjonen trakk dem for retten på grunn av dette, ble de nødt til å vise hele rapporten. Oppdateringene hadde kostet 256 millioner rand, alt betalt med skattepenger.

Etter all mediedekningen av saken og press fra opposisjonspartiene ble det besluttet at det skulle gjøres en utredning av utbyggingen fra offentlig hold. I slutten av mars leverte the Public Protector denne rapporten til Parlamentet. Rapporten konstaterte at sikkerhetsoppdateringene var betalt av skattepenger og at Zuma har unngått å betale skattebetalerenes penger. Videre anbefaler rapporten at Zuma tilbakebetaler store deler av summen. Da kom Zumas visepresident igjen på banen og sa at Zuma ikke har hatt noenting med utbyggingen å gjøre. Han visste ingenting om hverken kostnader, hvor pengene kom fra, hva som faktisk ble gjort etc etc.  Zuma hadde visstnok heller ikke noe med hva og hvorfor utbedringene ble gjort. Derfor er han uskyldig og bør ikke måtte betale noe tilbake.

Zuma på sin side har vært helt stille om saken. På onsdag femte april falt den lovbestemte fristen han hadde til å komme med tilsvar på rapporten fra the Public Protector. Svaret han kom med var at han kommer til å svare først når han har fått rapporten som skal gjøres av the Special Investigating Unit (SIU). Denne granskningeenheten skal nemlig også gjøre en utredning av saken. Fra siste uken i mars viste SIU sine nettsider at Nkandla- rapporten var ferdig. To timer etter at Zuma kom med sin uttalelse ble status på rapporten skiftet  fra "Finished" til " In progress until end of May". Det passer jo inmari godt for Zuma i og med at valgdagen er 7. mai.

(Følg linkene i teksten for å lese avisenes dekning av saken.)

winelands winelands winelands

Stellenbosch er alltid like vakkert, og du burde definitivt dra dit en gang.

touristy stuff

Rhodes Memorial ble bygget ved hjelp av innsamlede midler til minne om hvit, rik brite som het nettopp Cecil J. Rhodes. Han levde 32 år av sitt liv i Cape Town på nittenhundretallet, og i løpet av den tiden gjorde han seg steinrik av å organisere, effektivisere og kjøpe opp all diamantgruvedriften i Sør Afrika. Han ble også statsminister i daværende Cape Colony og sies å ha bidratt sterkt til Cape Towns utvikling. 

Monumentet stod ferdig i 1912 med statuer av hester og løver og alt mulig. Om du noen gang er i Cape Town og leser i en guidebok at dette er en must-see, så kan du godt droppe det likevel. Har du sett disse bildene, så har du sett det som er å se der.

who do I wanna help?

En av ungdommene våre fortalte at kjæresten ligger på sykehuset fordi han ble knivstukket i helgen. Ei annen har nettopp fått beskjed av en lege om å stresse mindre fordi hun var nær ved å få et hjerteinfarkt. Det er litt vanskelig å la være å stresse når du er fredsmegler i en familie full av misbruk, dop, vold, krangel og fattigdom. Historiene er mange, komplekse og fulle av vanskelige opplevelser og tilsynelatende uløselige situasjoner. 

Vi forsøker å finne balansen mellom våre egne tanker om hva som er best, og det å hjelpe ungdommene å selv finne løsninger. Det er veldig begrenset hva vi kan hjelpe dem med i forhold til praktiske ting. Vi kan melde fra til politiet og social services om at ei jente fortsatt bor under samme tak som slektningen som voldtok henne for et par år siden. Men vi kan ikke få social services til å faktisk gjøre noe med det. Særlig vanskelig blir det når vi ikke får tak i den ansvarlige sosialarbeideren hverken på tlf, mail eller fax.

Så vi må satse på å øke resiliensen hos ungdommene; hardførheten, overlevelsesevnen. Mange av tenåringene er løvetannbarn i sin mest ekstreme form, men forholdene de lever under gjør at det blir stadig mer krevende å holde seg oppe. De vanskelige levekårene er ikke situasjoner i fortiden og som de nå er hentet ut av. De har levd i dem fra de var små og vil sannsynligvis leve i dem resten av livet. Derfor forsøker vi å hjelpe dem å ta kontroll over situasjonene; "Hva pleier å skje før pappa blir sint? Er det noen tegn du kan plukke opp, slik at du kan stikke av før han slår?", "Hvor bor nærmeste tante? Kan du få overnatte hos henne når moren din stenger deg ute av huset om kvelden? Er det trygt å å gå dit alene?", "Kan du begynne å dele med vennene dine om hvordan du egentlig har det? Er de noen av dem som vil forstå, som vil støtte deg?".

Fristelsen er stor til å fortelle ungdommene hva de burde gjøre. Vi vil hjelpe dem med et eller annet, gi dem mat, kjøpe nye sko til dem eller ta dem med hjem. Men dersom vi kun blir en hjelper som fikser ting, gjør vi ungdommene avhengige av oss. Avhenighet vil ikke gi noen varig endring annet enn å hjelpe på våre egne følelser. Til syvende og sist er et slikt hjelper-mottaker-forhold oftest motivert av vår egen dårlige samvittighet og ikke hva som er til det beste for den andre. Vi må heller hjelpe ungdommene til å hjelpe seg selv. På den måten kan de finne mer varig støtte enn oss, og hjelpe seg selv også når vi ikke treffer dem mer.