Norge

 

Ei ung dame med hijab og barnevogn står på perrongen. Ingen medpassasjerer ofrer henne så mye som et blikk idet toget glir inn og alle presser seg mot inngangen. Dørene åpnes og motvillig slipper de ventende pendlerne opp en liten glipe slik at passasjerene som skal av toget får komme seg ut. Så begynner kampen om å komme seg inn til et sete. Vi er i Tønsberg og Oslotoget blir ikke fullt før i Holmestrand. Hva stresser folk for? Det koker inni meg idet jeg ser på at folk presser seg forbi damen med barnevogn. Hun er høflig nok til å ikke beholde sin plass i køen. Ikke at hun hadde hatt mulighet til å presse seg frem heller, for hun trenger selvfølgelig hjelp til å løfte inn vognen. Men ingen tilbyr det. 

Alle medpassasjerene ser ut som de er veltrente, oppegående mennesker med en jobb å gå til. Med nysminkede ansikt, nystrøkne skjorter og dyre skinnvesker haster de inn uten å ense annet en sin egen vei til et best mulig sete. Er de for slitne til å løfte etter morgenens trening på Spenst? Har de for mye å tenke på i den spennende, altoppslukende jobbhverdagen? Koster det virkelig så mye energi og kognitivt arbeid at ingen kan tilby den unge moren litt vennlighet og hjelp? 

Etter seks måneder i en by hvor hudfarge fortsatt er hovedtrekket man grupperer mennesker etter, kan jeg ikke la være å lure på om det hadde vært annerledes om kvinnen med barnevognen var hvit som meg. Har nordmenn en slags oppfatning av at de som hvite har en slags "førsterett" på setene og godene i Norge? At mennesker som ikke er født i landet, har en annen hudfarge eller religion bør være takknemlige for det de får? At de værsego kan vente til nordmenn har satt seg godt til rette før de selv finner en ledig flekk?

Det siste halve året har jeg igjen og igjen blitt sjokkert over Sør Afrikas fortid og nåtid når det gjelder behandling av mennesker som ikke er hvitbleke. Mange ganger har jeg tenkt at jeg er glad vi har et helt annet samfunn her hjemme. Men stadig innser jeg at det er lett å bli høy på seg selv. Det er lett tenke at vi har kommet så langt, vi har fått til så mye. Mer sant er det nok at vi har fått til så mye fordi vi har så mye. Og at holdninger og atferd i Norge kanskje ikke er slik det burde vært. For alvorlig talt, det skader ikke med litt vennlighet og høflighet selv kl 7 på morgenen.

Rainbow nation

Ei lutrygget, gråtende jente med store vakre øyne forteller meg at de andre jentene mobber henne fordi håret hennes er krøllete ved hårfestet. - Jaa, it's a big thing for the coloured girls that they need to have straight hair, forklarer læreren meg. Det er derfor Jacolene blir mobbet.

                                         

Felicity er hvit og sier at hun tilbragte påskeferien med faren på jobb. Det eneste han snakket om var at hun ikke får lov til å komme i nærheten av en gutt som ikke er hvit. Videre beskrev han hva han kom til å gjøre med den eventuelle gutten om det likevel skulle skje. Datteren Felicity forstår at han mener alvor. Farens egen familie kuttet alle bånd da han giftet seg med Felicitys mor. De ville ikke godkjenne henne fordi hun hadde for mørkt hår og brune øyne. For dem var det ikke godt nok at moren var hvit på papiret, fordi hun lignet på en mate. 

Nande er svart og forteller at hun blir kalt neger av sin egen familie, fordi hun er den mørkeste av dem. Det blir vanskelig å be henne bare overse kommentarene når de kommer fra de aller nærmeste.

                                          

Denne forhatte rasismen som fortsatt forpester samfunnet. Sårene apartheid etterlot væsker enda, og den nye generasjonen i alle kulturene kjenner smertene. Det til tross for at de kanskje ikke helt merker hvor den kommer fra eller forstår at den faktisk er der. Som hvit og privilert kan jeg bo mine fem måneder her og studere, kritisere og fortvile over hvordan rasismen fremdeles lever og herjer. Men jeg lider aldri under den. Jeg opplever aldri de negative sidene og jeg blir aldri behandlet dårligere på grunn av hudfargen min. Når advokatene til drapssiktede Oscar Pistorious baserer hele forsvaret sitt på den såkalte black threat blir jeg fysisk kvalm. Det blir en feig og fordekt måte å tyne fordeler ut av rasismen.

Profesjonell distanse

I løpet av studiet vårt har vi hatt lite undervisning om hvordan å forholde seg til menneskers lidelse som psykologer. Men vi har alle fått med oss at det er en slags forventning om at vi selvfølgelig skal gjøre det med en enkel distanse: man kan jo ikke bære med seg alles depresjon hjem etter jobb. 

I Cape Town er det vanskelig å forholde seg såkalt profesjonelt til vanskelighetene. Urettferdigheten er så stor. Forskjellene er så tydelig forårsaket av menneskelig grådighet og grusomhet, som har forplantet seg og fått rotfeste nedover og igjennom generasjonene. Å ikke la seg bevege oppleves som å forsøke å handle imot selve menneskenaturen.

Det er ikke menneskelig å ha kun en profesjonell empati til ei tenåringsjente som ikke klarer å forestille seg et safe place. Hun har ikke noe sted å flykte til, ikke noe sted å få en pause fra hverdagens uutholdelige aggresjon og avvisning. Det er ikke menneskelig å ikke kjenne på sorgen når en utslitt attenåring gråter av lengsel etter morens omsorg. - You know how all the mommies are in movies and tv shows, right? Thats how I always dreamed of having it. 

Igjen og igjen har hjertet mitt knust i møtet med ungdommer som lever i totalt andre omstendigheter enn meg. Jeg vil så gjerne redde og fikse, men klarer det ikke. Stakkars meg. I flau ydmykhet har jeg tørket tårene og samlet meg. For det er absurd å gråte over egen utilstrekkelighet til å hjelpe, når den som trenger hjelp ikke gråter. 

Det er latterlig at det er jeg som vil gråte når den tøffe femtenåringen forteller at det ikke er vits å anmelde onkelen som har antastet henne gjentatte ganger. Hverken familien eller politiet vil tro mer på henne enn på onkelen. 

Det er absurd at det er jeg som vil gråte når en sosialarbeider forteller klienten min og meg at klienten min ikke har noen andre muligheter enn å dra tilbake til moren som slo henne igår kveld. - Do you think anything worse will happen? Sosialarbeideren lurer på om jeg tror jenta kan bli drept hvis hun drar tilbake til mor. Nei, jeg tror ikke det. Men jeg tror at hun blir slått igjen. 

Medmenneskelighet, det aksepterte og det forventede er utfordrende konsepter å forholde seg til samtidig. Særlig i situasjoner hvor medmenneskelighet er å personlig ta personen ut av situasjonen, det aksepterte er å stole på systemet og det forventede er å bli med ungdommen hjem og fysisk forhindre foreldrene fra å slå. Profesjonell distanse blir da et lite nyttig begrep. Vi kan ikke gråte av alt som gjør vondt å høre, men vi kan heller ikke la være å engasjere oss i tilsynelatende håpløse situasjoner. Jeg ber til Gud om at hjertet mitt aldri blir så hardt at jeg slutter å la meg bevege av menneskers historier og liv.

blue ---> pink

ubesvart

Atten minutter og ni ubesvarte anrop tok det å få tak i politiet da jeg ringte nødnummeret. På tiende forsøk fikk jeg svar og informerte om at ei jente satt livredd og skadet hjemme fordi faren hadde banket henne opp. Politibetjenten i andre enden lurte på om jeg var sikker på om det var mishandling og ikke bare corporal punishment. Da forstod jeg enda mer av hvorfor jenta hadde ringt meg og ikke direkte til politiet. Neste politibetjent jeg snakket med hadde mer tiltro til det jeg fortalte, og stotret rørt frem "- you must be a wonderful teacher who does this". Hun roste meg for å melde fra. 

Politiet dukket opp hos jenta et par timer senere.

privilegiet

Folk spør oss om det ikke er farlig her i Cape Town. Jo, byen har noen av verdens høyeste kriminalitetsstatisikker. Ja, det skjer utrolig mange drap, voldtekter og robbinger. Men jeg er hvit, og bor i et av de fineste områdene i byen. Jeg bor i et hus med alarm og eiendommen har en tykk 2 meter høy mur med doble spisse pigger på toppen. Jeg trenger aldri ta kollektivtrafikk. Om jeg likevel vil det for opplevelsens skyld er jeg ikke være redd for robbere fordi jeg kan legge verdisakene mine trygt hjemme. Dersom jeg noen gang befinner meg et sted jeg føler meg utrygg, har jeg penger til å ringe etter og betale en taxi.

Jeg er ikke fem år og alene hjemme i townshipen i the wolfs hour. Disse fryktede timene i gapet mellom skoleslutt og når foreldre kommer hjem fra jobb. Ulvene er de mange arbeidsløse, desperate slektningene som forgriper seg på så alt for mange forsvarsløse barn som hverken har kognitive, fysiske eller sosiale forutsetninger til å forstå hva som foregår.

I tillegg har jeg forsikringsbeviset mitt i lommeboka. Dersom noe skulle skje og jeg trenger ambulanse er jeg trygg på at ambulansepersonellet vil gi meg den nødvendige akutthjelpen og ta meg med til et bra privatsykehus. Jeg er ikke redd for dårlig behandling, fordi forsikringen sørger for at jeg ikke kommer til det offentlige sykehuset hvor køene er lange og akutte skader behandles i kronisk langsomt tempo. Så nei, for meg er det ikke farlig å bo i Cape Town. 

Fabustrofal camping

Skjærtorsdag kveld bestemte vi oss for å reise på telttur i påsken. Bookingen av plass på Sanddrif camping skjedde fort fort etter tips fra sjefen. I løpet av prosessen registrerte jeg såvidt at det stod noe om at det var et stykke grusvei man måtte kjøre, men at det skulle gå greit med en sedan. 4x4 var ikke et must. Nå har jo bil aldri vært mitt største interessefelt, men i ettertid er jeg ganske sikker på at vår lille hundai ikke faller inn i kategorien sedan.

Fredag formiddag la vi glade i vei på turen til Cederberg. Ifølge nettsidene skulle det ta 3,5 timer. Vi hadde stappet den lille røde full av telt, soveposer, nyinnkjøpte liggeunderlag og en tom kjølebag. Campingplassen vi skulle bo på lå visst langt inni ingenmannsland, uten restaurant eller butikk i mils omkrets, så vi måtte ha med oss alt av mat. Av en kamerat hadde vi fått vite at vi kunne handle inn i Clanswilliam, en liten by langs motorveien. Selv om vi jo hadde sett på kartet kvelden før, hadde vi ikke studert reiseruten nøye. Da ville vi nok lagt merke til at byen ligger 30 minutter nord for avkjørselen vi skulle ta av fra motorveien. Første bom. Vi innså at vi bare måtte ta omveien frem og tilbake til Clanswilliam.

Et beskjedent skilt ledet oss til den fredelige og rolige byen. Veldig rolig var den. På de tre månedene vi har bodd her har vi lært oss at det alltid er en eller annen matbutikk åpen. Andre bom. "We have two holidays when everything is closed ma`m; Christmas and today." Damen i den bittelille pizzasjappen så oppgitt og litt medfølende på oss. Hvordan skulle vi vite at multireligiøse Sør Afrika har valgt seg langfredag som en av to viktigste helligdager? Stressnivået hos Marie hadde allerede vært høyt en stund, og nå begynte også hyperavslappede Katinka og jeg å kjenne pulsen.

Tre dager med fjelltur og ingen mat. Vi måtte ha mat. Desperate fant vi et lite supermarked som holdt åpent tross korsfestelsen. Vi finkjemmet de få kvadratmeterne butikk og handlet med oss det vi kunne finne av brukbar energi; 30 muslibarer, tomatbønner og spagetti på boks, melk, noen halvfrosne kjøttdeigpølser, et glass oliven, to kg havregryn, hvitt brød (loff blir grovt i forhold), peanuttsmør og sjokolade. Etterpå bestilte vi seks pizzaer hos den overbærende damen. I ettertid ser vi nok at vi ble litt vel overdramatiske. Hvem spiser to kg havregryn på et par døgn?

Snart var vi tilbake på veien, og kjørte halvtimen tilbake til vår avgjøring. Asfalten tok slutt. Kunne dette stemme? Vi tok frem veibeskrivelsen; 46,5 km gravel road. Tredje bom. Hvis gravel betyr grus så har grusvei fått en helt ny betydning for meg etter dette. Vår lille overlastede Getz hutret seg fremover. Den neste halvannen time jobbet jeg hardt for å få Katinka til å slutte å snakke om leiebilkontraken hun hadde skrevet under på. Der stod det nemlig at forsikringen ikke dekket kjøring på grusvei.

Til slutt kom var vi fremme ved en idyllisk vingård midt i et dalsøkk omringet av fascinerende fjell. I resepsjonen fikk vi kjøpt lokal vin, ved og is til vår etterhvert svært kjære kjølebag. Lykkefølelsen var stor da det viste seg at de også solgte kjøtt som vi kunne grille dagen etter. I tillegg fant vi ut at vi hadde vært veldig heldige med bookingen. Normalt sett må man reservere ca et år i forveien for å få plass der i påsken, men noen avbestilte i siste liten og vi fikk deres plass.

På campingplassen gikk vi i gang med utlasting av bilen og oppsetting av telt. Mitt ellers alltid optimistiske hjerte stoppet nesten idet det gikk opp for meg at vi bare hadde to soveposer. Det jeg trodde var den tredje soveposen var isteden den ytre teltduken. Fjerde bom. Jaja, to soveposer måtte jo gå greit, vi hadde jo med et par tepper (ikke ull) og silkesovepose. Et par timer senere la vi oss til å sove etter et måltid pizza og oliven. Det ble en kald natt.

Påskeaftens mål var Wolfberg Arch, og vi tok veien gjennom the Cracks for å komme dit. Det er den gøyeste fjellturen jeg noen gang har gått. To timers klatring, åling, kravling og hopping gjennom en gigantisk fjellsprekk, før enda et par timers gåing til en steinbue. Der nøt vi en deilig turlunsj bestående av pizza og energibarer.

guttene foran oss la igjen spor for å sikre at vi skulle finne veien hjem

På veien tilbake stoppet ei dame oss; - er dere de tre jentene som har den røde hundaien? Jeg nikket og så for meg alle mulige slags scenarioer; har understellet falt ned etter all ristingen? Har vi punktert? Har noen kræsjet i bilen? - Dere har glemt å slå av lyset, så batteriet er flatt. Men vi møtte naboene deres, og de sa dere bare kunne gå tilbake til campingen, så skal de hjelpe dere. Femte tabbe.

Beskjeden var spikeren i kista for selvstendig-jente-identiteten vår. Hvordan var vi blitt så dumme? Og hadde vi virkelig brukt lyset på morgen? Vi kunne ikke forstå at vi hadde glemt lyset, men etterhvert løp vi nedover fjellsiden for å komme ned til den lille røde. Ikke at vi egentlig trodde det ville hjelpe noe...

Sjeldent har jeg vært så glad som da jeg vred nøkkelen om og bilen gav fra seg sin velkjente purring. Ingen lys hadde stått på. Sannsynligvis har naboene våre sett ned på bilen vår fra fjellsiden. Der har de kokkelert sammen en historie om at vi håpløse byjenter uten skikkelig turutstyr har glemt lyset på. Trolig har de ikke engang vurdert om det kanskje bare var sollys som reflekterte i billysene og spilte dem et puss.

Vel tilbake i campen satte Katinka igang med sine friluftslivkunster iform av båltenning. Da kom en annen nabo ruslende forbi med en gassbrenner og tilbød sin hjelp. Han la gassbrenneren inn i bålet fem minutter og vips hadde vi et sprakende bål resten av kvelden. Camping i Sør Afrika er virkelig ikke det samme som i Norge.

Middagen vår bestod av rusk og rask, og høydepunktet var et par maiskolber vi heldigvis hadde kjøpt på et gårdsutsalg utenfor Cape Town. Denne natten var vi litt mer forberedt på kulden. Vi tok på oss alt vi hadde av klær og la oss tett i skje. Natten var litt mer komfortabel enn den foregående, men det er vanskeligå stenge kulden ute i tolv grader uten sovepose.

Neste dags fjelltur skulle være en kort kjøretur unna campingen. Vi tok av "hovedveien" og kjørte inn på noe som var far beyond grusvei. Regnvann hadde spist opp store partier, og flere ganger måtte vi stoppe for å flytte unna steiner som lett hadde ødelagt karrosseriet på vår lille blikkboksbil. Etter seks nervepirrende kilometer kom vi til starten av dagens tur. Vi gikk oppover i fjellene til Malteese Cross, en gedigen steinformasjon midt på en åpen plass. Stunning! (sorry - men vi har ikke noe godt ord på norsk som kan beskrive det). Dagens lunsj bestod av muslibarer, nøtter og biltong og kroppens behov for snacks-mat begynte å nå et metningspunkt.

Resten av helgen inneholdt ingen flere store uoverkommelige flauser eller bommerter, men heller events som elvebading, bavianskuing, hulemanntegninger, fascinerende steinformasjoner og mer gravel road. Da vi etter totalt 100 km på de ruglete veiene endelig var tilbake på asfalt sent første påskedag, begynte hjertene våre igjen å pumpe i normal rytme. De siste 13 milene tilbake til moderbyen gikk som en drøm, og bilen forble i en enhet. Takk Gud for det.

PS: jeg vil bare minne om at vi normalt sett er oppegående friluftsmennesker. Vi bare overså et par detaljer før vi dro avgårde denne påskehelgen.

PPS: hvis du noengang drar til Sør Afrika er Cederbergs et absolutt must - bildene taler vel for seg.