Profesjonell distanse

I løpet av studiet vårt har vi hatt lite undervisning om hvordan å forholde seg til menneskers lidelse som psykologer. Men vi har alle fått med oss at det er en slags forventning om at vi selvfølgelig skal gjøre det med en enkel distanse: man kan jo ikke bære med seg alles depresjon hjem etter jobb. 

I Cape Town er det vanskelig å forholde seg såkalt profesjonelt til vanskelighetene. Urettferdigheten er så stor. Forskjellene er så tydelig forårsaket av menneskelig grådighet og grusomhet, som har forplantet seg og fått rotfeste nedover og igjennom generasjonene. Å ikke la seg bevege oppleves som å forsøke å handle imot selve menneskenaturen.

Det er ikke menneskelig å ha kun en profesjonell empati til ei tenåringsjente som ikke klarer å forestille seg et safe place. Hun har ikke noe sted å flykte til, ikke noe sted å få en pause fra hverdagens uutholdelige aggresjon og avvisning. Det er ikke menneskelig å ikke kjenne på sorgen når en utslitt attenåring gråter av lengsel etter morens omsorg. - You know how all the mommies are in movies and tv shows, right? Thats how I always dreamed of having it. 

Igjen og igjen har hjertet mitt knust i møtet med ungdommer som lever i totalt andre omstendigheter enn meg. Jeg vil så gjerne redde og fikse, men klarer det ikke. Stakkars meg. I flau ydmykhet har jeg tørket tårene og samlet meg. For det er absurd å gråte over egen utilstrekkelighet til å hjelpe, når den som trenger hjelp ikke gråter. 

Det er latterlig at det er jeg som vil gråte når den tøffe femtenåringen forteller at det ikke er vits å anmelde onkelen som har antastet henne gjentatte ganger. Hverken familien eller politiet vil tro mer på henne enn på onkelen. 

Det er absurd at det er jeg som vil gråte når en sosialarbeider forteller klienten min og meg at klienten min ikke har noen andre muligheter enn å dra tilbake til moren som slo henne igår kveld. - Do you think anything worse will happen? Sosialarbeideren lurer på om jeg tror jenta kan bli drept hvis hun drar tilbake til mor. Nei, jeg tror ikke det. Men jeg tror at hun blir slått igjen. 

Medmenneskelighet, det aksepterte og det forventede er utfordrende konsepter å forholde seg til samtidig. Særlig i situasjoner hvor medmenneskelighet er å personlig ta personen ut av situasjonen, det aksepterte er å stole på systemet og det forventede er å bli med ungdommen hjem og fysisk forhindre foreldrene fra å slå. Profesjonell distanse blir da et lite nyttig begrep. Vi kan ikke gråte av alt som gjør vondt å høre, men vi kan heller ikke la være å engasjere oss i tilsynelatende håpløse situasjoner. Jeg ber til Gud om at hjertet mitt aldri blir så hardt at jeg slutter å la meg bevege av menneskers historier og liv.