Ei lutrygget, gråtende jente med store vakre øyne forteller meg at de andre jentene mobber henne fordi håret hennes er krøllete ved hårfestet. - Jaa, it's a big thing for the coloured girls that they need to have straight hair, forklarer læreren meg. Det er derfor Jacolene blir mobbet.
Felicity er hvit og sier at hun tilbragte påskeferien med faren på jobb. Det eneste han snakket om var at hun ikke får lov til å komme i nærheten av en gutt som ikke er hvit. Videre beskrev han hva han kom til å gjøre med den eventuelle gutten om det likevel skulle skje. Datteren Felicity forstår at han mener alvor. Farens egen familie kuttet alle bånd da han giftet seg med Felicitys mor. De ville ikke godkjenne henne fordi hun hadde for mørkt hår og brune øyne. For dem var det ikke godt nok at moren var hvit på papiret, fordi hun lignet på en mate.
Nande er svart og forteller at hun blir kalt neger av sin egen familie, fordi hun er den mørkeste av dem. Det blir vanskelig å be henne bare overse kommentarene når de kommer fra de aller nærmeste.
Denne forhatte rasismen som fortsatt forpester samfunnet. Sårene apartheid etterlot væsker enda, og den nye generasjonen i alle kulturene kjenner smertene. Det til tross for at de kanskje ikke helt merker hvor den kommer fra eller forstår at den faktisk er der. Som hvit og privilert kan jeg bo mine fem måneder her og studere, kritisere og fortvile over hvordan rasismen fremdeles lever og herjer. Men jeg lider aldri under den. Jeg opplever aldri de negative sidene og jeg blir aldri behandlet dårligere på grunn av hudfargen min. Når advokatene til drapssiktede Oscar Pistorious baserer hele forsvaret sitt på den såkalte black threat blir jeg fysisk kvalm. Det blir en feig og fordekt måte å tyne fordeler ut av rasismen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar