Rainbow nation

Ei lutrygget, gråtende jente med store vakre øyne forteller meg at de andre jentene mobber henne fordi håret hennes er krøllete ved hårfestet. - Jaa, it's a big thing for the coloured girls that they need to have straight hair, forklarer læreren meg. Det er derfor Jacolene blir mobbet.

                                         

Felicity er hvit og sier at hun tilbragte påskeferien med faren på jobb. Det eneste han snakket om var at hun ikke får lov til å komme i nærheten av en gutt som ikke er hvit. Videre beskrev han hva han kom til å gjøre med den eventuelle gutten om det likevel skulle skje. Datteren Felicity forstår at han mener alvor. Farens egen familie kuttet alle bånd da han giftet seg med Felicitys mor. De ville ikke godkjenne henne fordi hun hadde for mørkt hår og brune øyne. For dem var det ikke godt nok at moren var hvit på papiret, fordi hun lignet på en mate. 

Nande er svart og forteller at hun blir kalt neger av sin egen familie, fordi hun er den mørkeste av dem. Det blir vanskelig å be henne bare overse kommentarene når de kommer fra de aller nærmeste.

                                          

Denne forhatte rasismen som fortsatt forpester samfunnet. Sårene apartheid etterlot væsker enda, og den nye generasjonen i alle kulturene kjenner smertene. Det til tross for at de kanskje ikke helt merker hvor den kommer fra eller forstår at den faktisk er der. Som hvit og privilert kan jeg bo mine fem måneder her og studere, kritisere og fortvile over hvordan rasismen fremdeles lever og herjer. Men jeg lider aldri under den. Jeg opplever aldri de negative sidene og jeg blir aldri behandlet dårligere på grunn av hudfargen min. Når advokatene til drapssiktede Oscar Pistorious baserer hele forsvaret sitt på den såkalte black threat blir jeg fysisk kvalm. Det blir en feig og fordekt måte å tyne fordeler ut av rasismen.

Profesjonell distanse

I løpet av studiet vårt har vi hatt lite undervisning om hvordan å forholde seg til menneskers lidelse som psykologer. Men vi har alle fått med oss at det er en slags forventning om at vi selvfølgelig skal gjøre det med en enkel distanse: man kan jo ikke bære med seg alles depresjon hjem etter jobb. 

I Cape Town er det vanskelig å forholde seg såkalt profesjonelt til vanskelighetene. Urettferdigheten er så stor. Forskjellene er så tydelig forårsaket av menneskelig grådighet og grusomhet, som har forplantet seg og fått rotfeste nedover og igjennom generasjonene. Å ikke la seg bevege oppleves som å forsøke å handle imot selve menneskenaturen.

Det er ikke menneskelig å ha kun en profesjonell empati til ei tenåringsjente som ikke klarer å forestille seg et safe place. Hun har ikke noe sted å flykte til, ikke noe sted å få en pause fra hverdagens uutholdelige aggresjon og avvisning. Det er ikke menneskelig å ikke kjenne på sorgen når en utslitt attenåring gråter av lengsel etter morens omsorg. - You know how all the mommies are in movies and tv shows, right? Thats how I always dreamed of having it. 

Igjen og igjen har hjertet mitt knust i møtet med ungdommer som lever i totalt andre omstendigheter enn meg. Jeg vil så gjerne redde og fikse, men klarer det ikke. Stakkars meg. I flau ydmykhet har jeg tørket tårene og samlet meg. For det er absurd å gråte over egen utilstrekkelighet til å hjelpe, når den som trenger hjelp ikke gråter. 

Det er latterlig at det er jeg som vil gråte når den tøffe femtenåringen forteller at det ikke er vits å anmelde onkelen som har antastet henne gjentatte ganger. Hverken familien eller politiet vil tro mer på henne enn på onkelen. 

Det er absurd at det er jeg som vil gråte når en sosialarbeider forteller klienten min og meg at klienten min ikke har noen andre muligheter enn å dra tilbake til moren som slo henne igår kveld. - Do you think anything worse will happen? Sosialarbeideren lurer på om jeg tror jenta kan bli drept hvis hun drar tilbake til mor. Nei, jeg tror ikke det. Men jeg tror at hun blir slått igjen. 

Medmenneskelighet, det aksepterte og det forventede er utfordrende konsepter å forholde seg til samtidig. Særlig i situasjoner hvor medmenneskelighet er å personlig ta personen ut av situasjonen, det aksepterte er å stole på systemet og det forventede er å bli med ungdommen hjem og fysisk forhindre foreldrene fra å slå. Profesjonell distanse blir da et lite nyttig begrep. Vi kan ikke gråte av alt som gjør vondt å høre, men vi kan heller ikke la være å engasjere oss i tilsynelatende håpløse situasjoner. Jeg ber til Gud om at hjertet mitt aldri blir så hardt at jeg slutter å la meg bevege av menneskers historier og liv.

blue ---> pink

ubesvart

Atten minutter og ni ubesvarte anrop tok det å få tak i politiet da jeg ringte nødnummeret. På tiende forsøk fikk jeg svar og informerte om at ei jente satt livredd og skadet hjemme fordi faren hadde banket henne opp. Politibetjenten i andre enden lurte på om jeg var sikker på om det var mishandling og ikke bare corporal punishment. Da forstod jeg enda mer av hvorfor jenta hadde ringt meg og ikke direkte til politiet. Neste politibetjent jeg snakket med hadde mer tiltro til det jeg fortalte, og stotret rørt frem "- you must be a wonderful teacher who does this". Hun roste meg for å melde fra. 

Politiet dukket opp hos jenta et par timer senere.

privilegiet

Folk spør oss om det ikke er farlig her i Cape Town. Jo, byen har noen av verdens høyeste kriminalitetsstatisikker. Ja, det skjer utrolig mange drap, voldtekter og robbinger. Men jeg er hvit, og bor i et av de fineste områdene i byen. Jeg bor i et hus med alarm og eiendommen har en tykk 2 meter høy mur med doble spisse pigger på toppen. Jeg trenger aldri ta kollektivtrafikk. Om jeg likevel vil det for opplevelsens skyld er jeg ikke være redd for robbere fordi jeg kan legge verdisakene mine trygt hjemme. Dersom jeg noen gang befinner meg et sted jeg føler meg utrygg, har jeg penger til å ringe etter og betale en taxi.

Jeg er ikke fem år og alene hjemme i townshipen i the wolfs hour. Disse fryktede timene i gapet mellom skoleslutt og når foreldre kommer hjem fra jobb. Ulvene er de mange arbeidsløse, desperate slektningene som forgriper seg på så alt for mange forsvarsløse barn som hverken har kognitive, fysiske eller sosiale forutsetninger til å forstå hva som foregår.

I tillegg har jeg forsikringsbeviset mitt i lommeboka. Dersom noe skulle skje og jeg trenger ambulanse er jeg trygg på at ambulansepersonellet vil gi meg den nødvendige akutthjelpen og ta meg med til et bra privatsykehus. Jeg er ikke redd for dårlig behandling, fordi forsikringen sørger for at jeg ikke kommer til det offentlige sykehuset hvor køene er lange og akutte skader behandles i kronisk langsomt tempo. Så nei, for meg er det ikke farlig å bo i Cape Town.